Alle med en kronisk sykdom opplever det. Symptomene som kommer krypende, formen blir dårligere og du vet at nå skjer det snart igjen. Mens alt dette foregår lurer du på når det vil slå til for fult. Vil det ta dager eller uker. Når blir du sengeliggende igjen, kommer det til å bli mildt eller enda verre en forrige gang. Så tar sykdommen tar over og du forsvinner, eller i det minste store deler av deg gjør det.
Jeg merker det i hele meg at noen er ikke som det skal være. Det er bare et stort hat og sorg som ikke ser lys i tunnelen. Jeg har en stor spenning i kroppen, som trenger å komme ut. Jeg får impulser om å hive mobilen min i gulvet eller slå noe for å få det ut. Jeg er konstant sur, alt irriterer meg og kreativiteten er på bånn. Jeg vil bare låse meg inne, se på serien og vente til neste fase. Jeg får så dårlig samvittighet fordi jeg har ikke lyst å være frekk mot mamma, jeg ser jo at hun bare prøver å være snill. Men alt hun gjør og sier trigger noe. Så hva gjør man? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det, eller gjøre det bedre, så det enkleste er å bare vente til det passerer. At det skulle komme rett før eksamen er jo en sann glede, spesielt siden det betyr at jeg har null konsentrasjon og ender opp med å hive boka i veggen. Krysser fingrene for hjernen min tar seg sammen, så har jeg time hos psykologen om en ukes tid.
-Z-
.jpg)
.jpg)
.jpg)
